haaviksenior

Jeg har intet imot damer. Snarere tvert i mot. Spesielt når de går i shorts. Men ikke når de løper etter en ball som er for stor og for tung. Kvinnefotball har ingen underholdningsverdi for meg. Damehåndball derimot får meg klistret til TV-skjermen.

For de aller fleste fotballspillere av begge kjønn er fotball en morsom og en trivelig hobby. For noen er sporten en tøff jobb i underholdningsbransjen. Så tøff er den at de ikke en gang får velge sitt eget skotøy på banen?

Men skal man spille profesjonell fotball, så er en avhengig av å kunne underholde på et slikt nivå at det kommer mange mennesker for å se på. Billettintektene er med på å betale lønnen., Og er underholdningsverdien så stor at den kan konkurrere mot annen TV-underholdning, kommer også sponsorinntektene. Men er det ingen underholdning ? blir det heller ingen inntekter. Da blir det litt for enkelt å skrive brev til hjemkommunen sin og be om pengerstøtte. Skal kommunens skattebetalere sponse en idrettsutøver som svært få gidder å se på?

Etter mitt lett spøkefulle innspill på twitter har jeg fått mange kvinnelige fotballspillere på nakken. De fleste spiller sikkert med røde strømper. 

Da "Arja" vandret til de evige jaktmarker, bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle ha en hund igjen. Det å måtte ta livet av min beste venn, gjorde så vondt at jeg kjenner det ennå ? mer enn 10 år senere. Jeg ga bort hundekurven, trekk-selen, kløven og alt det andre hundeutstyret. Hunden ble kremert, og fikk sin grav ute i hagen, i rosebedet, med utsikt fra frokostkarnappet mitt. Slik at jeg kunne hilse til henne hver morgen, selv om hun var borte.

Men kort tid senere ble jeg enkemann.

Og så satt jeg der da, i det alt for store huset mitt ? alene i en stadig mer knugende ensomhet. Jeg har jo aldri vært en hjemmets mann. Det var min avdøde hustru som i alle år hadde tatt seg av det huslige. Og så begynte lyspærene å dø ut. Jeg lot dem gjøre det. Jeg har litt over 120 lyspærer i huset. Det er sant, jeg telte over i dag?

Og i mitt indre eksil fant jeg ut at jeg ville vente til alle pærene var sorte, så kunne jeg skifte samtlige på en gang ? så ble det vel bare en slik operasjon en gang i året eller så?

Men så ringte det en dag på døren. Det var min nærmeste venn og kollega Odd Johan Nelvik som kom på et uanmeldt besøk. Og han var ikke alene. Han hadde en gordonsetter i bånd. En av de største jeg har sett. "Nå trenger du en hund!" sa Odd Johan, slapp bikkja innenfor og forsvant som et olja lyn.

Også jeg som aldri ville ha en setter!

Så feil man kunne ta? Bikkja var sønnen til Odds førstepremiehund "Shot", og den var prøverørsbarn. Da "Shot" nærmet seg sin avreise, ble det tatt sæd fra ham, og nå hadde det resultert i et valpekull. Og fordi Nelvik visste hva jeg mente om pinglete settere, hadde han plukket ut den aller største i flokken.

Nå var den blitt halvannet år. Den hadde levd i en hundegård i hele sitt korte liv. Og dette var åpenbart den aller første gang han hadde satt sine ben inne i et hus. "Jeg får kalle ham "Arg" som et minne om "Arja" , tenkte jeg.

Det var et godt navn. "Arg" har aldri vært arg, men folk skvetter jo litt når jeg roper på ham på våre daglige turer til og rundt Sognsvann.

Men det første døgnet vi bodde sammen, var litt av en prøvelse. Bikkja var åpenbart ubekvem og nervøs over å måtte være innendørs. Men en natt ved siden av meg i ektesengen, gjorde underverker.

Han fant seg til rette i sin nye tilværelse, og gikk etter det, bare ut når han måtte sine naturlige ærend. Ellers lå han ved føttene mine i timevis, ja faktisk er han antagelig den eneste fuglehunden i Norge som har liggesår?

Og han ble en fantastisk jakthund, enda bedre enn "Arja".

Skulle han komme til å støkke en rype, var dette et rent uhell. Da har han løpt på fuglen med vind i ryggen.

Når han får stand, så er det spikerstand. Ja, han er så redd for å skremme fugl på vingene før far rekker frem med smellkjeppen, at han aldri reiser fuglen selv om jeg kommanderer ham til det. Derfor har vi for lengst lært oss å gå forbi hunden i stand, og få rypene på vingene på den måten. Men det er visst akkurat slik det skal gjøres på fuglehundprøver ? i USA?

Da Sola mi kom inn i familien ble hun tatt i mot av "Arg" med åpne labber. En godt stimulert hund kan forstå opptil 400 forskjellige ord, hevder forskerne.

 Sjalusi var i hvertfall intet ord i "Arg"s vokabular. Men han har ett rikt språk. I motsetning til "Arja", som var helt taus og snakket bare med øynene og ører, utviklet "Arg" seg til litt av en skravlebøtte. Han bjeffer på mange forskjellige vis. Skal han ut og drikke av vannskålen på trappen, er det én lyd, når han skal inn igjen er den litt mer i fistel. Og når vi skal på tur er det full los, slik at kona må sitte i baksetet i et forsøk på å få bikkja til å holde kjeft. Ser vi en hund langs veien går bjeffingen plutselig fra det hysteriske og helt ned i bassen.

Har vi gått i badstuen om morgenen, og "Arg" har vært for sen i avtrekkeren, hører vi bare et lite pip utenfor. Det vil si: Det er Sola mi som hører pipet, jeg har skutt i stykker hørselen min, slik at diskanten er helt bort.

Ja, "Arg" elsker å bade badstue! Han ligger rett ut på øverste benk, mens kona og jeg må trykk oss inn i hvert vårt hjørne. Det er 90 grader der oppe, men bikkja peser aldri. Men når han er ferdig med badstueøkten, hopper han ned fra benken, slår opp døren med den ene labben og rusler fornøyd inn i kjellerstuen, det kaldeste rommet i hele huset.

Vi bader badstue i Spania også. Der fikk jeg bygd et eget badstuehus i hagen, rett ved swimmingpoolen.

Siden spanjoler ikke er godt vant med badstue, ble den i største laget. På Solkysten bader vi om kvelden, når svømmebassenget er såpass avkjølt at kveldsbadet blir forfriskende. Men "Arg" bader aldri. Han fikk vannskrekk da han falt ut av en båt i Sandefjord, og da jeg dro den våte, tunge bikka opp av vannet, hektet ballene hans seg fast i rekka. Au!

Noen såkalte hundeeksperter hevder at en hund ikke kan tenke logisk. "Arg" har vist meg at de tar feil". Han hadde ikke oppdaget at vi gikk i badstuen i Spania. Jeg satt på den øverste benken og Sol lå rett ut på den nederste, der "Arg" vanligvis tar sats for å komme opp på den øverste.

Han pep og ville inn. Jeg hoppet ned, lukket bikkja inn og spratt opp på plassen min. "Arg" ble stående rådvill på gulvet. Hvordan skulle han komme opp til meg, siden den nederste benken var opptatt? "Legg deg på gulvet!" sa jeg.

"Pøh! Der er det for kaldt", tenkte bikkja. Så tenkte han videre? Og gikk mot døren. Men istedenfor å slå den opp med labben som han pleide, snudde han seg mot Sol og pep. Hun spratt opp av benken for å slippe ham ut. Da hun kom frem til døren, snudde bikkja seg på femøringen, hoppet opp på den ledige benken og videre opp til meg på den øverste. Det var jaggu litt av en finte?

Og det samme gjentok seg dagen etter. "Lat som om du ikke skjønner hva han pønsker på, så skal vi se om det som skjedde i går bare var en tilfeldighet?"

Joda Sol ble fintet ut igjen?

I Spania lever vi for øvrig det glade liv alle tre. "Arg" elsker å reise. Han har vel vært med 23 ganger så langt. I så måte viser jeg til en tidligere blogg, om du scroller deg nedover til "Min flygende fuglehund".

Vi har våre faste lunch- og middagsrestauranter ? "Arg" er en velkommen gjest hos alle. Og kelnerne vet hva de har å gjøre: Den aller første som får servering er bikkja, som får en stor skål med vann ? med isbiter?

Dessuten er han en passelig blanding av gourmet og gourmand. Han er altetende, i skrivende stund har han akkurat fått middagen sin, tørrfor toppet med restene av forrige kvelds hummer. Han spiser alt, fra spekesild, rakfisk og fisk i alle fasonger. Det eneste han nekter å spise er Joikaboller i fløtesaus. Sist jeg prøvde, gikk han til sultestreik i to dager. Han prøvde seg på matskåla stadig vekk ? men vendte seg bort i vemmelse hver gang..

"Arg" har mange kvaliteter. I likhet med mine tidligere hunder har han utviklet seg til å bli en stor personlighet. Og han er som sagt aldri arg. Det har gitt oss visse problemer.

Vi hadde nemlig innbruddstyver på besøk. De kom seg inn garasjedøren om natten mens alle i huset sov. "Arg" var den som sov tyngst.

Tyvene rappet lommeboken min, og dro rett til banken med Visakortet mitt (med mitt bilde på) og fikk ut 50.000 kroner. Tapet av pengene var ikke så smertelig, de fikk jeg igjen. Verre var det at jeg fikk bekreftet at jeg ikke er en kjendis lenger?

Da jeg oppdaget innbruddet og tyveriet om morgenen, ble jeg forbannet på bikkja, tok ham i nakkeskinnet og ristet den litt. "Du er jaggu flink til å passe på!"

Da så "Arg" opp på meg og sa med et oppgitt blikk: "Jeg er da for pokker ingen vakthund!

Jeg er en jakthund?"

"Arja" var som tidligere nevnt en god jakthund, men hun var en enda bedre vakthund. Instinktet hennes kunne by på store utfordringer for eieren. Hun var jo med på jobben hver eneste dag og lå stort sett med hodet på dørstokken til kontoret mitt og fulgte nøye med hvem som kom og gikk. Hun skjønte at det bare var kontoret hun skulle passe på. Men vi hadde et par episoder likevel. Formannen i smårolleforbundet, skuespilleren Ulf Wengård var stadig innom for å få seg en gratis lunch. Det var bedre kantine hos oss enn på Oslo Nye, som lå tvers over gaten. Selv om han ofte passerte bare en meter unna snuten til "Arja", enset hun ham ikke. Men en gang gikk det galt! Plutselig satt bikkja i rumpa til skuespilleren. "Arja" bet sjelden så noen blødde, hun nøyde seg med et skikkelig mærrabitt.

Det ble et himla oppstyr i redaksjonen, ingen skjønte reaksjonen til "Arja" ? inntil vi oppdaget at offeret hadde tatt på seg fottøy med skosparere i metall under tuppene. Lyden av dem, likte ikke bikkja! Ulf gikk til Dagbladet med historien, som sikkert solgte godt på oppslaget "Haaviks hund bet kjent skuespiller"?

Arja vaktinnstinkt var en av hundens dårlige sider. Men hun hadde flere gode. Blant annet var hun musikalsk, for da Rune Rudberg kom innom, så satt hun rett i rumpa på ham også.

"Arja" skilte imidlertid mellom mine ansatte og fremmedfolk som dukket opp i redaksjonen. Kjell Arne ble ansatt som hoffreporter i Se og Hør.  Et par dager senere var jeg på vei ut av kontoret og møtte Kjell Arne på vei inn. "Kan jeg få låne et leksikon fra bokhyllen din?" spurte han. "Selvsagt" , sa jeg og gikk mot kantinen.  Sekundene senere hørte jeg et hyl fra kontoret mitt. "Arja!" , tenkte jeg og løp tilbake.

Kjell Arne var rimelig forskrekket. "Hunden bet meg!". ""I rumpa?" , spurte jeg.  "Nei, i armen" ,  svarte hoffreporteren. " Da jeg åpnet døren til bokskapet ditt og grep boken, så satt den plutselig i armen min".

Denne gang bet ikke "Arja" så det gjorde vondt, hun holdt bare et bestemt grep om håndleddet til Kjell Arne inntil han slapp boken, da slapp også "Arja" taket. Mannen var jo tross alt ansatt?

Det gikk verre en annen gang.  Det var en mandag formiddag. For en gangs skyld hadde jeg stengt døren til sjefredaktørkontoret. Det gjorde jeg hver eneste mandag i 25 år. Da skrev jeg ukens leder.

"Arja" lå i kurven ved siden av skrivebordet mitt. Jeg var så oppslukt av skrivingen at jeg ikke hørte at døren gikk opp og at noen kom inn. Vrælet fikk meg imidlertid til å hoppe i stolen.  En mann jeg aldri hadde sett før, en av våre nye landsmenn, sto med søppelbøtten min i hånda og "Arja" i rumpa og hylte som en stukken gris! Jeg fikk tak i bikkja og lempet den tilbake i kurven sin.

Denne gang hadde "Arja" ikke nøyd seg med et mærrabitt. Renholdsarbeideren blødde fra skinka.  Han fikk 500 kroner i erstatning, og ekstra penger for å dra på Legevakten for å ta en stivkrampesprøyte ? samt en streng formaning om at han for fremtiden måtte banke på hvis døren var lukket. Godt at denne episoden ikke havnet på forsiden av Dagbladet?.

Avisene hadde vel likt å skrive om vår ferd til forskjellige jakt-terreng i inn- og utland. Det hadde seg nemlig slik at en av mine danske eiere, vakre Bettina Aller skulle ta flysertifikat. Dette var lenge før hennes utallige Nordpolferder.

Hun fikk imidlertid aldri flysertifikat. Derimot fikk hun flygelæreren. De ble kjærester. Hans drøm var å bli SAS-pilot, men han hadde på langt nær flytimer nok. Derfor leide Aller-familien en åtteseters turboprop, og ansatte flygelæreren som konsernflyger. Men det er jo korte avstander i Danmark. Slipper du en fis i København kan de lukte den i Ålborg? Derfor fikk vi i ledelsen i Norge beskjed om å bruke flyet så mye vi kunne. Istedenfor å ta det vanlige SAS-flyet  til og fra København når vi en gang i måneden var på konsernmøte, kom privatflyet fra Danmark, hentet oss på Fornebu og fløy oss tilbake om kvelden. Enda godt at Bettina ikke ble forelsket i en mann som ville bli u-båtkaptein?

Flygeren fikk imidlertid ikke nok timer i luften bare av å transportere oss til og fra Danmark.

Derfor ble det ymtet om  fra Aller-hovedkvarteret at man gjerne så at vi brukte flyet også til andre formål.

På den tid utga jeg en årlig bok for jegere. Det betød jo at "Arja" og jeg måtte farte rundt på reportasjereiser.  Vi fløy mest til Finland og Nord-Sverige. Hund og jeger i en luksuriøs flycabin fra sted til sted.  Den gang var vi konge og dronning i luften?

På våre utallige jaktturer måtte jeg også passe godt på. Var vi inne i en hytte og det kom fremmedfolk, eller hvis vi hadde en rast i terrenget og fikk besøk, måtte jeg være rask til å gi beskjed om at de måtte sette seg på huk og hilse på bikkja først, slik at den skjønte at de ikke hadde vondt i sinne. Hvis jeg var uoppmerksom lå bikkja rolig og skulte på inntrengeren med mistenksomme øyne ? og i det øyeblikk de vendte ryggen til "Arja" satt hun i rumpa til vedkommende med mærrabittet sitt.  Jeg hadde på den tid skaffet meg 25  zippolightere med Se og Hør-logo på. "Arja"s ofre fikk en lighter som plaster på såret hver gang. Da hun vandret til de evige jaktmarker hadde jeg bare en lighter igjen?

For det måtte jo til slutt gå den veien. "Arja" var på vei mot sitt fjortende år.  Jeg skulle lufte henne om kvelden, men bare noen hundre meter fra huset vårt falt hun sammen og ble liggende. Først trodde jeg at bikkja var død. Men hun pustet. Ved hjelp av en ung mann som kom forbi fikk vi båret henne i hus. Der kom "Arja" til bevissthet igjen. Men jeg skjønte at det var noe galt med min elskede hund. Jeg ringte en venn av meg som var dyrlege. Han kom etter en time, undersøkte  hunden og konstaterte flere kuler i buken. "Hun har nok kreft"?

"Arja" virket imidlertid ganske pigg da hun kom til seg selv.  Dyrlegen og jeg ble derfor enige om å se tiden an noen dager, og når tiden for avreise kom, skulle han komme hjem til oss og avslutte "Arja"s lidelser.  Da det til slutt måtte skje, tok jeg henne med på tur i Bygdøyskogen for aller siste gang. Folk jeg møtte, så rart på meg. Mens "Arja" svinset rundt glad og lykkelig på tur, gikk jeg bak henne mens tårene rant nedover kinnene mine.

Det ble en fredfull avreise.

Dagen etter gikk jeg på jobben som vanlig ? og forfattet kanskje en av de beste lederne jeg har skrevet noen gang. Jeg forlangte at desken skulle gi "Arja" en helside. Da nekrologen hadde stått på trykk fikk jeg brev fra over 400 hundeeiere som hadde vært i samme situasjon. Her er deler av artikkelen. Jeg har her kuttet ut poeng som allerede er berørt ovenfor.

"Det var tungt å gå på jobben i dag.

I går kveld mistet jeg min beste venn og en nær medarbeider. En jeg har delt kontor med i 13 år. "Arja" har vandret til de evige jaktmarker. Avreisen skjedde fredfullt og vakkert. Dyrlegen kom hjem til oss, og hunden fryktet ikke hva som skulle skje. Hun sovnet stille i fanget mitt. Men like før den gamle vorstehtispa trakk sitt siste sukk, så hun opp på meg og sa med blikket sitt: - Du kommer vel etter, en gang?

"Arja" var nemlig en hund som kunne snakke. Daglig førte vi lange samtaler. Jeg var aldri i tvil om hva hun mente. Ville hun ut, så hun først på meg, så på døren ? og så på meg igjen. Var jeg litt sen i oppfattelsen, smalt hun et par ganger med kjeften så gebisset skranglet. Og selvsagt fikk hun alltid viljen sin.

Hun hadde mange venner i Se og Hør. Sekretæren min Liv, var bestevenninne på jobben. De gikk daglige lufteturer i faste ruter. Den ene forbi Narvesenkiosken i Rosenkrantzgate. Når hun kom dit, satte hun seg ned og ventet på sjokoladebiten fra sin venn i kiosken. Og aldri kunne hun gå forbi bakerbutikken til Samson på Egetorget uten å få dagens bolle.

En dag Bjørn postbud skulle lufte henne fordi Liv var på ferie , ble både mannen og bikkja borte mer enn en time. Jeg lurte på hva som hadde skjedd, inntil Bjørn ringte fortvilet på mobilen og sa: -Du må komme og hente oss. Vi står her på Karl Johan. Bikkja rikker seg ikke. Og når jeg forsøker å dra henne med meg, begynner gamle damer å slå etter meg med paraplyen?

Bjørn kjente ikke til "Arja"s ruter, så denne gang hadde hun hverken fått sjokolade eller bolle?

Den som påstår at hunder er fargeblinde, kjente ikke "Arja". Når jeg kom ned til kurven hennes om morgenen gransket hun meg nøye. Hun var jo med på kontoret nesten hver eneste dag. Vi hatet slips begge to. Men skulle jeg i styremøter eller andre offisielle arrangementer, ble hun lei seg. Da la hun den ene labben over øynene og sturet. Slipset fortalte henne at hun måtte være hjemme den dagen.  (Var jeg på reiser ble hun ofte hentet hjemme med budbil og lå på kontoret tre-fire timer og ble kjørt hjem igjen. Da var hun fornøyd, hun hadde jo vært på jobben) Hadde jeg imidlertid en grønn jaktgenser på meg om morgenen, bykset hun ut av kurven sin og smilte av glede. Ja, var hun ekstra glad, så smilte hun faktisk.

Hun levde nok et godt hundeliv. Begge var vi vanedyr, med faste rutiner. Alltid gikk vi på tur etter Dagsrevyen. "Arja" kunne klokka, og visste alltid når vi skulle gå. Da satt hun ved døren og ventet. Men hvert år tok det tid før hun taklet overgangen fra sommertid til vintertid. Da var Dagsrevyen plutselig ferdig en time senere enn vanlig.

Nå er det slutt på hundeturene. Hjertet hennes skrantet på slutten, men det var magekreft som tok henne.

I går ettermiddag gikk vi den siste ,lange turen i Bygdøyskogen. På veien hjem kjøpte jeg fem plater med "Kvikk Lunch". "Arja" skulle få så mye hun ville. Men hun orket bare en halv sjokolade.

"Bare en hund" er det noen som sier. "Arja" var ikke bare en hund. Hun var en trofast venn og en stor personlighet. Men jeg er bare et menneske.

Derfor gråter jeg. "

(I min neste blogg skal jeg begynne på historien om "Arg" ? Norges eneste gordonsetter som bader badstue på øverste benk nesten hver eneste dag)

Endelig skulle jeg få en hund som bare var min!

Jeg hadde mast på hund lenge. Hadde blitt jeger, og en firbent jaktkamerat sto aller øverst på ønskelisten. Men kona nektet plent. Hun hadde vært hjemmeværende i alle år, og hadde hus og hjem som en altoppslukende hobby. Dessuten må jeg være ærlig: Min kone var nok litt belastet med støv på hjernen. Hun trodde åpenbart at en hund i heimen ville rasere det strøkne huset hennes.

Vi bodde i Oppegård. Men da jeg steg i gradene på jobben, mente min hustru at en konsernsjef ikke kunne bo på Kolbotn. Og siden jeg hadde arvet en eiendom på Vinderen med stor tomt, bestemte overkommandoen at vi skulle bygge en villa på Oslo Vest..

Jeg ville jo ikke flytte, trivdes på Kolbotn og spilte fotball på old-boyslaget.

Jeg protesterte så godt jeg kunne, men visste innerst inne at jeg til slutt måtte bøye meg for overmakten. Rett nok pleide jeg alltid å få det siste ordet under våre diskusjoner. Det var som regel "ja vel, kjære"?

"Ok", sa jeg. "Men hvis du skal ha hus på Vinderen, så skal jeg ha en hund først!"

Det jeg ikke visste, var at den hunden ville komme til å koste meg 13 millioner kroner?

Jeg ville ha en fuglehund. Men ingen setter. De syntes jeg var nervøse og pinglete. Valget falt derfor på en strihåret vorsteher. Den minnet meg om  dvergschnauseren "Laban" ? med barter og et tøft gemytt. Men vorsteheren var jo mange nummer større.

Valpen skulle hentes når den ble 8 uker, men siden det var rett før påske og vi skulle på hytta i Hemsedal, fikk jeg den bare 7 uker gammel. Jeg hadde vært hos oppdretteren flere ganger, men jeg bestemte meg for hvilken valp jeg ville ha allerede ved det første møte.

"Arja" ble oppkalt etter den finske sangerinnen Arja Saijonmaa (Da "Arja" og jeg møtte henne under et TV-program hos Dan Børge ble hun litt snurt, og sa: Hvis jeg får noen hund en gang ? så skal den hete Knut!)

Valpen var en liten jente, og var blant de aller minste i flokken. Men da hun og søskene hennes kjempet om morens patter, og hun hadde fått tak i en ? sto hun med stive ben og lot seg ikke skubbe vekk av de større brødrene sine. Hun hadde allerede den gang en jernvilje!

Det var en lykkelig mann som kjørte fra Nittedal til Kolbotn med et bitte lite nurk liggende på fanget mitt.

Jeg kom bærende inn med henne i triumf, plasserte "Arja" på kjøkkenet slik at min kone skulle få møte det nye medlem av familien. Hun så på husfruen med et trassig blikk noen sekunder, hvoretter hun la en diger kabel på kjøkkengulvet! Jeg trodde min kone skulle dåne på flekken.

Da vi reiste til Hemsedal neste morgen virket det nesten som kom fruen angret litt på byggeplanene. Men gjort er gjort og spist er spist ? sa reven.

På hytta fikk vi beskjed om at valpen ikke skulle løpe rundt i stuen. Den skulle holde seg på kjøkkenet, og siden vi hadde en åpen kjøkkenløsning, fikk kona fatt i en snekker, som ordnet en liten dør inn til kjøkkenet. Selv fikk jeg jobben med å gjøre bikkja stueren.

Den første natten la jeg madrassen min på gulvet rett utenfor kjøkkenet, slik at "Arja" ikke skulle føle seg forlatt og alene. Og det var åpenbart at hun ønsket selskap. Jeg hadde akkurat lagt meg, da jeg hørt det krafse på stengslet ut til stuen. Deretter så jeg to bitte små labber på toppen av den lille døren, og så dro "Arja" seg over stengslet og bumset ned til meg på madrassen.

Etter dette lå hun på brystet mitt på flatsengen hver eneste natt gjennom hele påsken. Siden den gang var vi helt uadskillelige.

Tilbake i Oslo var det en selvfølge at "Arja" skulle være med på jobben i Se og Hør. Og jeg skjønte straks at bikkja hadde spesielle evner. Allerede den første dagen møtte jeg klubbformannen og en annen journalist  ute på desken. "Vi må bare fortelle deg at vi begge er allergiske mot hunder", sa de. "Ikke noe problem", sa jeg. "Hvis jeg må velge mellom dere to og bikkja mi ? så er valget ganske enkelt!"

Jeg hørte aldri noe mer.  "Arja" hadde helbredende evner. Hun kunne kurere allergi?

Ettersom hun vokste til viste det seg at "Arja" både ble en dyktig jeger, men kanskje en enda bedre  vakthund.  I rypeterrenget hadde hun ikke den samme farten som setterne, og  gikk ikke på overværet, men hadde nesen mest i bakken. Men hun var smartere en setterne og lærte seg fort at rypene alltid beiter med vinden i ryggen. Kom hun på ferske rypespor, brakk hun av og gikk i en stor bue rundt ? og mot den retning rypene beitet. Da ble det spikerstand! Hadde hun sin spesielle knekk på halen, visste jeg at hun var skråsikker på at det var fugl. Og "Arja" bommet aldri. Men det gjorde jo jeg?

På vinterjakt var hun helt suveren! Vi hadde terrenget inne i Bulidalen helt for oss selv. Hyttene hadde hverken vann eller strøm, og var ubebodd hele vinteren, bortsett fra i påsken da veien ble brøytet.

Det var ca. en mil inn på ski i slak oppoverbakke. Jeg måtte brøyte mine egne spor. Med hagle på ryggen og en tung sekk som inneholdt alt for mye ammunisjon (evig optimist), truger, tøyskift ? og et passelig antall ølbokser for å holde væskeballansen i orden? Da var det deilig å ha en stor, kraftig hund som elsket å trekke!

Og jeg glemmer aldri en søndag i januar. 20 kuldegrader, strålende sol og ikke en sky på himmelen. Som vanlig strevsomt å gå inn. Det var jo såpass tidlig på vinteren at snøen var løs og tung å gå i. "Arja" slet også, hun sank stadig nedi. Jeg svettet som en gris!

Vel fremme i jakt-terrenget tok jeg le bak en hytte og vrengte av meg klærne på overkroppen for å tørke, før jeg kunne ta på meg tørt skift.  Så sto jeg der da, med bar overkropp og en ølboks i hånden. Dampen sto rundt meg.

Plutselig dukker det opp to kvinnelige skiløpere som hadde gått i mine spor. Av deres forskrekkede utropp skjønte jeg at dette var danske turister. De snudde på femøringen og forsvant den veien de kom fra.

Aldri har jeg sett dansker gå så fort på ski!

"Arja" var sta som en bukk. Hun var jo tispe? Under jakten var det hun som bestemte, både hvor vi skulle gå og når vi skulle hjem. Som hunder flest hadde hun klisterhjerne. Ved jaktstart 10. september gikk hun rett til de områdene der vi hadde funnet fugl for et år siden. Og jeg vil si til nybakte rypejegere: Hunden har alltid rett!

Vi kunne jakte nesten i ett sett i 8 timer. Det var den gang det. Nå nøyer jeg meg med halvparten.

Men selv om jeg hadde vært ute enda lenger enn vanlig, ble hun aldri fornøyd. Når "Arja"skjønte at det nærmet seg slutten på jaktdagen, og vi skulle gå mot bilen, så tok hun en ekstra sløyfe for å finne det siste kullet. Dessverre lå dette gjerne høyt oppe i en fjellskråning. Jeg ropte og plystret, men bikkja hadde stand.  Bena mine var som gele, jeg satte meg på en tue og håpet at hun skulle løse ut og komme. Aldri! Til slutt måtte jeg stabbe meg opp til henne, få rypene på vingene og en eller to i bakken. Da var "Arja" fornøyd og kunne bli med hjem?

---------------------------------------------------

(neste kapittel handler også om "Arja" ? følg med!)

?Klinge? og ?Klang? var død. Min far var død. Jeg var 16 år gammel og flyttet hjem til min alkoholiserte mor i Oslo. Hun hadde fått forskudd på arv fra min bestefar og hadde flyttet fra  en liten leilighet i Fagerborggaten til et rekkehus på Sollerud. Morfar og min stefar fulgte med på flyttelasset. I tillegg kjøpte min mor seg en hund ? en dvergschnauservalp.

Da jeg også flyttet dit, så jeg ganske fort at det var jeg som måtte ta meg av ?Laban?. Min mor var ikke i stand til det, min morfar var for gammel og for det meste sengeliggende. Og min stefar syntes at både bikkja og jeg var høyst unødvendige og sterkt plagsomme samboere.

Det var jeg som måtte opp grytidlig om morgenen og få valpen utenfor slik at den kunne få tisset og bli stueren. Det var jeg som måtte gå tur med ?Laban?, det var jeg som måtte sørge for at den fikk skikkelig hundemat til faste tider. Min mor derimot, mente at en hund kunne spise hva som helst, og insisterte en gang at bikkja skulle ha fløtegrøt til middag, slik vi andre fikk. ?Laban? vendte seg bort i vemmelse og sultestreiket inntil han fikk leverpostei av meg til trøst.

?Laban? var en kullsort liten schnauser med et tysk temperament og et norsk selvbilde. Han var en hissigpropp, samtidig var han i egne øyne minst to meter høy? Dessuten mente han nok at han var eslet til å ha en hovedrolle hos Cirkus Arnardo.

?Laban? var nemlig utrolig lærevillig og elsket å gjøre kunster.

Det begynte med den sedvanlige sjokoladebiten på snuta.  Han lærte å sitte museslille med den inntil jeg sa ?ja?. Da vippet han den elegant opp i luften og tok den i flukten. Det tok bare en kveld å lære ham tricket.

Etterhvert utvidet vi repertoaret. ?Ligg som pikene i Moss!?. Da la han seg på ryggen og sprikte med alle fire beina. ?Smil!? ? da flekket han tenner i et, kanskje ikke så altfor sjarmerende smil. Men han smilte. Og siden han var av tysk avstamning: ?Heil Hitler!? Da satte han seg på  rumpa og løftet den høyre labben i luften til en skikkelig nazihilsen.

Vi var som sagt fire i huset. Alle røkte. Min morfar ?Teddy? min mor og stefar ?Craven A? og jeg selv ?South State?. Dette var den gang filersigarettene ennå ikke var oppfunnet.

Man kunne snakke til ?Laban? som om han var et menneske. Forskerne har funnet ut at en hund kan forstå opptil 400 forskjellige ord. Jeg tror ?Laban? matchet det?

Jeg kunne sitte nede på gutterommet mitt og si i en helt vanlig tone: ?Laban? ? kan du stikke opp i stuen og hente røyken min?

Han nølte ikke et sekund, og spurtet opp trappen. På stuebordet lå det gjerne tre forskjellige  sigarettpakker. ?Laban? var aldri i tvil! Spratt opp i en stol, hoppet deretter på bordet ? og kom lynraskt ned igjen med en pakke ?South State? i munnen. Han kunne lære det meste?

Det var imidlertid en ting jeg aldri klarte å lære ham: At han var mye mindre enn en boxer! ?Laban? ble nemlig angrepet av en slik som valp. Etter den hendelsen gikk han fullstendig amok hvis vi støtte på en slik en på hundeturen. Hadde jeg sluppet ?Laban? ? så hadde han gått rett i angrep.

Det hendte han klarte å stikke av hvis min mor eller stefar  slapp ham ut i den lille hagen vår om kvelden ? og glemte hele bikkja. ?Laban? fikk nemlig ingen aftentur lenger. Jeg hadde nemlig flyttet hjemmefra for å begynne som journalistlærling i Larvik Morgenavis. Og da gikk det vel som det kanskje måtte gå:

Laban stakk av på jakt etter en boxer og kom aldri tilbake. Om han ble drept i et basketak eller overkjørt av en bil er det ingen som vet. Han ble aldri funnet. Men hvem vet?

Kanskje havnet han i et omreisende sirkus??

Jeg har alltid levd litt av et hundeliv.

Jeg har hatt hund som min bestevenn så lenge jeg kan huske. Min fars harehund ?Klinge? var den første. Hun var ikke bare en god venn, men også en reservemamma.

Min far var direktør  på familiestedet Vikersund Bad. I min barndom ble dette drevet som et kurbad-hotell. Den gang var det ingen offentlig støtte å få fra Rikstrygdeverket. Til gjengjeld hadde vi øl- og vinrett. ?Gjesten har alltid rett? , sa far.

Og han puslet rundt dem fra morgenen til han la seg sent på kvelden. Det betød at ?Klinge? og jeg var alene hjemme nesten hver eneste kveld. Og for en liten gutt på fire-fem år var det godt å ha den kjærlige og omsorgsfulle hunden som trøst og varme. Når far kom hjem sent på kvelden fant han meg som oftest liggende i hundekurven, gjerne med en av ?Klinge?s beskyttende labber rundt den lille guttekroppen.

Noen år senere fikk ?Klinge?  9 valper. Etter at hun var ferdig med å amme, ble hele flokken flyttet til en stor hundegård utenfor låven. Jeg flyttet etter.

I hvert fall på dagtid.

Jeg kunne sitte i timevis å kose med hundene. En gang var jeg uforsiktig da jeg skulle ut av hundegården og lot døren stå ulåst. Da rømte 9 valper over jordene ned mot Vikersund. Gårdsbestyreren og hjelperne hans hadde et svare strev med å fange dem inn igjen. Fatter´n var ikke særlig blid, men da jeg lovet at dette aldri skulle gjenta seg, fikk jeg  flytte inn til flokken min  igjen.

Far satte ikke valper på ?Klinge? fordi han skulle selge dem. Antagelig var det fordi han unnet ?Klinge? følelsen av morslykke.

Han var en dyktig harejeger og en førsteklasses hundeeier.

Det tok derfor lang tid før han orket å kvitte seg med valpene. Var det en jeger ? og kun jegere ? som var interessert i å få en valp, ble vedkommende syrevasket og gransket av min far gjennom måneder.

Den tid var det antagelig lettere å få adoptert et barn, enn å få en harehund etter ?Klinge?.

Bikkjene ble derfor etter hvert godt voksne før 8 av dem var gitt bort.  ?Klinge? fikk beholde en sønn. Han fikk navnet ?Klang?. Vi var altså tre tilbake?

Hunder har en fabelaktig hukommelse. Tre-fire år senere var jeg nede i Vikersundgata. På den andre siden kom det en mann med en harehund i bånd. Jeg kjente ikke igjen mannen, han kjente ikke igjen meg. Men det gjorde ?Knoll?!

Bikkja satte i et gaul og dro eieren sin ut i gata mot meg. Det ble en hjertelig gjensynsglede mellom valpen på fire og valpen på to.

?Klinge? og ?Klang? flyttet tilbake i boligen vår.

Nå var jeg blitt så stor at jeg ikke fikk plass i hundekurven. Men sengen min hadde plass til begge bikkjene. Aldri har jeg sove så godt, som i denne lykkelige tiden!

Men så kom det en vinter et par år senere.  Bikkjene fintet ut vaskehjelpen, kom seg ut av inngangsdøren og stakk av.

De dro på rådyrjakt i Thomasskauen, like bak Vikersund Bad.

Hundene visste selvsagt ikke at det var båndtvang, men det gjorde bonden som eide skogen.

Han skjøt begge bikkjene.

Da far fikk dødsbudskapet begynte han å gråte som et lite barn.

Det var den første og eneste gang jeg så ham gråte?

(neste blogg skal andle om sirkushunden min ?Laban? en liten sort hissigpropp av en dvergschnauser)

Mens jeg venter i glede og spenning på avreise til skiflygingen i morgen, sitter jeg her med en liten pils og mimrer om de gode, gamle dager i Vikersund.

I dag blir barna overbeskyttet. Den gang seilte vi på isflak i Grand-vika, og red på tømmerstokker ned fossen under Vikersundbrua om sommeren. Fossen var steinete og stri. Så det ble en del skrubbsår og kuler både oppe og nede. Men vi overlevde.

Det gikk i forball om sommeren og skihopping om vinteren.

Vi hadde flere lokale lag i lille Vikersund. Det var "Hawaii" i Sand, "Myggen" i Thomas-skauen,  "Kroka" nedenfor fossen, og "Tangen" på østsiden.

Vi spilte hjemmelagde turneringer mot hverandre. Fotballkampene ble ofte avsluttet med saftige slagsmål mellom vinnere og tapere. Dommere var vi sjøl.

På Vikersund stadion var det ordentlige fotballkamper. I selvbiografien min har jeg bilde av ett av de stolteste øyeblikk i min idrettskarriere: Vi ble kretsmestere på guttelaget, vant på hjemmebane mot Drammens Ballklubb.

Min bestevenn Kjell Martinsen og jeg var de første i klubben som tok Fotballforbundets ferdighetsmerke. De voksne syntes muligens vi var talenter.  Som guttespillere spilte vi også på juniorlaget. Og jaggu fikk vi ikke debutere på A-laget også!

Men det skyltes bare at det  lørdagen - dagen før kampen mot Skrim på Kongsberg - hadde vært årsmøte i Vikersund Idrettsforening. Med etterfølgende årsmøtefest.

Således hadde A-laget store vansker med å stable 11 mann å beina søndag morgen.

Kjell og jeg var som vanlig nede ved Meierigården i Vikersundgata for å se de store gutta dra av gårde på langferd til Skrim.

Det var bare 7 mann som møtte opp.

Kjell og jeg fikk omgående beskjed om å sykle hjem for å hente fotballutstyret.

Da vi kom tilbake manglet det fortsatt en mann. Vi hadde ingen keeper.

Oppmannen på laget dro bort i gata og vekket bygdas slakter. Han hadde lagt opp som målmann for flere år siden, og han hadde dessuten også  vært med på årsmøtefesten.

Det lyktes til slutt å vekke liv i mannen.

Han sa ja til å gjøre come back under forutsetning av at han fikk med seg niste.

Da bussen kom, var vi bare 10 mann.   8 fyllesjuke og to guttespillere. Da bussen satte seg i bevegelse var vi sikre på at vi styrte mot et nederlag.

Vi spilte på grusbaner den gang.

Oppmannen på laget vårt hadde en strategi: Å begrense nederlaget.

Derfor ble det 9 mann i forsvar og lille Knut på 16 år alene på topp.

Vi holdt stand de første tyve minuttene. Men så scoret Skrim. Presset på vårt mål bare økte. De presset så fælt at det i perioder var nesten umulig fra min plass på midtstreken å se spillerne i støvskyen på den knusktørre banen.

Men jeg oppfattet at keeper/slakteren storspilte. Han hadde den ene fantomredningen etter den andre.  Han stengte buret!

Midt i annen omgang fikk jeg fatt i et langt utspill. Skrim-laget i sitt overmot hadde nesten alle sine spillere rundt vår 16 meter. Ingen tok notis av en spjælete guttunge på topp fra Vikersund.

Jeg forserte Skrims banehalvdel i ensom majestet. Rundet keeperen og satt ballen kontrollert i mål. 1-1!

Presset mot Vikersunds mål økte enda mer etter denne scoringen. Hjemmelaget fant seg ikke i å måtte gå av banen med uavgjort mot en gjeng fyllesjuke og illeluktende vikersundspillere med to guttunger på laget.

Slakteren fortsatte sitt storspill. Da dommerens blåste for full tid var det fremdeles uavgjort. Vi så det som en stor seier.  Ikke minst skyltes det  keeperen vår og nisten hans.

Tre hele bayer inne i buret - som var tomme da fløyta gikk!.

På Arbeiderpartiets landsstyremøte i dag omfavnet Jens Stoltenberg gründerne Kjell Inge Røkke, Steinrik Hagen, Odd Reitan og Petter Stordalen. Pussig. Men det er jo lenge siden Stoltenbergs forgjengere slo til lyd for at arbeiderne skulle putte dynamitt i borehullene til kapitalistene?

Men skitt au! Dette bekrefter vel bare at Arbeiderpartiet er blitt et Høyre light.

Nå,  etter at verdens største skiflygningsbakke er offisielt godtkjent, og med prøve-VM i helgen, kunne Stoltenberg tatt med en annen gründer i sin rosende omtale: Mannen som har bygget den nye Vikersundbakken: Albert Kr. Hæhre.

I ungdomsårene husker jeg ham som en kraftig og livlig kar, men han er 10 år yngre enn meg, så vi hadde ikke mye med hverandre å gjøre. Men jeg har fulgt med ham fra sidelinjen, ikke minst fordi mine brødre har jobbet hos ham i mange år.

Albert begynte i et såkalt stikningsfirma, som nivellerte nye veier. Han startet med andre ord helt på bar bakke.  Etter hvert skjønte han at det lå penger i slik entreprenørvirksomhet.

Albert startet for seg selv, og kjøpte en borerigg til fjellboring.

Det ballet på seg. Albert Kr. Hæhre ble en av de store i bransjen. Men han ble vel kanskje rammet av elefantsyken og gikk konkurs.

Men i motsetning til de fleste andre i samme stilling, bet han tennene sammen og forsøkte å rydde opp etter seg. De små underleverandørene, som hadde pantsatt hus og hjem, fikk sitt utestående. De store fikk løfte om at  de skulle få sitt, bare han fikk startet på nytt igjen.

Albert holdt løftet sitt.

I dag har han en omsetning på rundt en milliard. Han har bygget den nye Vikersundbakken til et anbud på 80 millioner.

Til sammenligning skal man huske på at den nye Holmenkollen hadde budsjettoverskridelse på 600 millioner.

Albert har holdt budsjettet sitt, men at han tjener noe særlig på entreprisen er det mange på Vikersund som tviler på.

Men skitt au, sier Albert.

Om han ikke tjener noe på å ha bygget verdens største skibakke,  så skal i hvert fall de ansatte ha gleden av at firmaet fikk jobben. Samtlige 450 medarbeidere, med ektefeller, er invitert til helgens World Cup i Vikersund, med opphold og forpleining betalt i tre dager.

Slike gründere vil Norge ha!

Det nærmer seg gjenåpning av Modumbygdas store stolthet: Den nye Vikersundbakken!

Jeg har et kjærlighetsforhold til akkurat denne bakken. Mitt første minne derfra var at min far Olaf var sporkjører foran hvert renn, selv om han var old-boys. Og om det var 20 minus eller ikke, han hoppet alltid uten lue og vanter. Strekkbukser og v-genser med Vikersundtigeren på, var antrekket for en ekte skihopper

Fatter´n var krafthopper den gang armene ikke skulle ligge på baklomma, men skiene skulle være så samlet at det så ut som om de var limt sammen.  Da den aktive karrieren gikk mot slutten ? før krigen, var han en stund ubetalt hopptrener i Finland. Senere ble han tilbudt jobb som hopptrener i Japan, men måtte takke nei, fordi Skiforbundet mente at han da ville bli regnet som profesjonell skihopper. Godt var det. Hvis fatter´n hadde reist til Japan, så hadde han neppe truffet min mor.

Bare noen få år før han døde lå Olaf i influensa med over 39 grader i feber. Da fikk han melding om at noen svensker hadde hoppet styggelig langt under trening foran Vikersundrennet. Da reiste gubben seg fra sengen, tok på seg strekkbuksen og skigenseren.  Så dro han rett i bakken, hoppet 88.5 meter, satte ny pers og plasserte svenskene der de hørte hjemme. Deretter gikk han hjem og la seg i sykesengen igjen.

Min bestemor skjønte aldri hva slags sport sønnen drev med. Hver gang han kom hjem fra et skirenn,  spurte hun: ? Hvor høyt hoppet du i dag da Olaf??  Fatter´n hadde aldri hjerte til å oppklare misforståelsen, så min farmor gikk i graven i den tro at sønnen var høydehopper?

Selv var jeg ikke store knotten før far kjørte meg til vesle Vikersundbakken og sendte meg utfor med nypreparerte Hovdeski. Bakkerekorden den gang var vel 45 meter, men for en liten gutt var bakken uhovelig stor!

Et par år senere var jeg favoritt til å vinne kretsmesterskapet i veslebakken. Det var en av de få gangene faren min møtte opp for å se sønnen hoppe. Finnestilen var akkurat kommet på mote, den med hendene på baklomma.

I første omgang konsentrerte jeg meg nok mer om stil enn om lengde. Jeg landet på kulen, men stilen var perfekt. Da jeg kom bort til far etter det hoppet, var han rød i ansiktet av sinne. ?Jeg gidder ikke å stå her og se på hoppere som luser, så jeg kjører hjem?. Han gjorde så, selv måtte jeg gå den lange veien til Vikersund Bad etter annen omgang.

Faren min mente at ordentlige ski hadde tre renner. Derfor fikk jeg aldri langrennski, men da de bygget storslalåmløypa i Øståsen fikk jeg slalåmski. God trening for en hopper, mente Olaf. Men som sagt: Aldri bortoverski. Det fikk jeg først av kona mi etter at vi hadde giftet oss. Og den som senere har sett meg i skiløypa vil tro at her kommer det en halvfull dansk kokk fra et norsk høyfjellshotell..

Faren min døde 43 år gammel, da jeg selv var 16.

Jeg flyttet til Oslo med hoppskiene mine. Der var ?Heggehullet? i Nordmarka favorittbakken. Den hadde flomlys, og så kunne man ta Holmenkollbanen, og kjøre lysløypa som gikk rett bak stillaset til bakken. Så vidt jeg husker hoppet vi rundt 55 meter i ?Heggehølet?. Etter en mild periode kom kulda igjen, nå ble det så skarpt føre at jeg satset på å sette ny pers!

Jeg kjørte som vanlig lysløypa ned til bakken. Klatret opp på øverste avsats. Derfra så jeg at det sto en del folk på kulen, men kunne ikke akkurat se hva de drev med. ?Er det klart?? ropte jeg. Ingen svarte. ?Er det klart?? fortsatt ingen respons. ?Alt i farta!? skrek jeg og satte utfor.

Det gikk ikke mange meter nedover overrennet før jeg skjønte at ikke alt var klart.

På Bislett har de aldri klart å lage en glattere is, enn den som var i sporet. Jeg må ha hatt 100 km/t i overgangen til hoppet! Da så jeg at gjengen på kulen løp til hver sin side og kastet hakker og spader fra seg.

Jeg kom ut fra hoppet absolutt vannrett ? med skiene først!

Jeg landet med bakhodet på isen i unnarennet og skled i stor fart til bunnen av bakken. Jeg svimte sikkert av et øyeblikk. Men da jeg kom til meg selv, liggende på ryggen og hev etter pusten, stirret jeg opp på fem-seks karer som hadde kommet løpende til. Munnen deres gikk i ett sett.

Men jeg hørte ikke  en lyd.

Skrekken grep tak i anklene mine og dro seg oppover kroppen. Munnene deres fortsatte å bevege seg, dessuten hadde de noen spastiske bevegelser med armene.

Jeg var sikker på at jeg hadde slått hodet så kraftig at jeg hadde mistet hørselen.

De reiste meg opp, jeg hang i armene på et par av dem, mens andre dunket meg i ryggen slik at jeg skulle få igjen pusten.

Da jeg endelig så klart igjen, så jeg at alle hadde det samme klubbmerket på genseren,   ?Døves Idrettslag?. Da tok jeg av meg skiene og forlot bakken.

Siden har jeg aldri hoppet på ski!

Jeg sitter her på Vinderen og funderer på hvorfor jeg egentlig flyttet fra Kolbotn. Den direkte årsak var at jeg arvet det gamle ridehuset ?Hippodromen?, og siden tomten var stor, mente min kone at en konsernsjef ikke burde bo på Kolbotn. Vinderen passet bedre for en slik person.

Jo da, jeg gledet meg til å komme tilbake til min barndom ? der jeg var oppvokst mellom hestebeina og hadde min egen hest siden fjerde klasse på folkeskolen. Den hesten levde for øvrig lenger enn min skolegang?

Da huset på Vinderen var ferdig og vi flyttet inn, oppdaget jeg at her var det nærhet til det meste: Postkontor, bank, apotek, matvarebutikk ? og en drosjeholdeplass så nær at jeg bare kunne stikke hodet ut av porten for å se om det var ledig bil der. Men var sjåføren en av våre nye landsmenn klarte han sjelden å finne frem til adressen min likevel, etter at jeg hadde ringt direkte til holdeplassen.  Men Holmenkollbanen gikk jo hvert kvarter?

Så skjedde det noe på Vinderen. Først la de ned postkontoret. Fra da av måtte vi gå til Rema ? Rimi, eller hva den nå heter. Der var køen alltid tre ganger så lang som på gamle posten. Jeg vurderte å gå til anskaffelse av en frankeringsmaskin?

Så brant ?Jeppe?,  serveringsstedet forsvant, sammen med fredagspilsen. Men apoteket består. Der er det til gjengjeld en så treg betjening at jeg må hive innpå 10 milligram Valium, før jeg går dit ? for å få mer Valium?

Og så bygget de om banken min ? DnBNor. I en lengre periode var min eneste kontakt med banken en minibank-automat, som stengte klokken fem om ettermiddagen. Jeg har brukt DnBNor i alle år, av gammel vane kanskje. I VG-perioden fikk vi lønnen i lønningsposen, inntil vi ble ?sjekkiser? Da ble det slutt på den lille gleden hver 14. dag at kona tok sedlene og jeg fikk mynten, mens jeg fikk fornøyelsen av å  blåse opp og smelle lønningsposen etterpå..

Som mange sikkert har forstått er jeg en konservativ mann. Sparepengene mine jeg etter hvert fikk lagt til side. ble satt inn på sparekonto. Etterhver ble det såpass at jeg ble noe de kalte SAGA-kunde. I mitt hellige enfold trodde jeg at alle mine bekymringer i bankspørsmål var en, akkurat: En saga blott? Særlig fordi jeg betalte ned all gjelden min, da jeg forlot jobben på 60 års dagen..

Ombygningen av banken var åpenbart fordelaktig ? for banken. Fra da av var det nå bare to til å betjene kundene, mens det i bakrommene til stadighet løp mange menn rundt med fete slipsknuter, åpenbart i den hensikt å prakke aksjer eller boliger på folk.

Selv bruker jeg stort sett bare nettbanken. Den fungerer helt ok ? når den fungerer. Men så hadde det seg slik at jeg forleden skulle ha ut et kontantbeløp, større enn det jeg får ut fra minibanken.

Jeg trakk en kølapp. Konstaterte at det bare var tre foran meg som ventet i køen. Og satte meg ned med et lønnlig håp at banken skulle klare å slå apoteket i konkurransen om ventetid. Jeg hadde ikke tatt en eneste Valium en gang. Dessverre..

Ved den ene ekspedisjonspulten satt det to kinesere, som åpenbart var i ferd med å overflytte ambassadens kontantbeholdning til en mystisk bank i Hong Kong. Ved den andre pulten satt det en eldre herre som disponerte fire forskjellige konti,. Med hvert sitt kredittkort. Han var åpenbart en kronesjonglør. Så det tok sin tid.

25 minutter gikk uten at det skjedde bevegelse i køen, kineserne satt der fortsatt, og sjongløren sjonglerte videre. Jeg begynte å lure på om jeg skulle stikke hjem og hente en Valium eller to.

Jeg stakk.

Men i heimen bestemte jeg meg for å ringe banken i stedet. Man var jo SAGA-kunde..

Og som SAGA-kunde fikk jeg svar hos DnBNors kundeservise med en gang! Jeg forklarte situasjonen, og at jeg ganske enkelt bare skulle ha ut noen kontanter. Telefonstemmen svarte at jeg som SAGA-kunde hadde en spesiell kontaktperson i filialen på Vinderen. ?Så fint?, sa jeg. ?Sett meg over til henne!?

Hun svarte ikke.

Etter fem minutter var jeg tilbake til sentralbordet hos kundesenteret igjen.

?Kan du sette meg over til en annen person i Vinderenfilialen??

Nye fem minutters venting.

Jeg begynte febrilsk å lete etter en Valium.

?Dessverre ? ingen svarer ved filialen, men jeg kan sende dem en mail?.

Etter et kvarter ringte faktisk telefonen. Hei og hopp! Det var kontaktpersonen min!

Jo da ? jeg kunne komme ned og hente pengene med en gang.

På med kalosjene.

I banken var det fortsatt stinn brakke. Og i påhør av flere, sa jeg hva jeg mente om DnBNor sitt servicenivå.

Og i dag kom meldingen om at banken skifter navn?